6. juni - 31. august 2014
Vigeland-museets sommerutstilling er en bred presentasjon av Arnold Haukelands (1920-1983) arbeider, med hovedvekt på verk i bronse fra 1950- og 60-tallet. Med dette noe utradisjonelle utvalget ønsker vi å presentere en side av Haukelands produksjon som ikke er så godt kjent, samtidig som vi vil vise overgangen fra det figurative til det abstrakte i hans kunstnerskap. Arnold Haukeland regnes, sammen med Gustav Vigeland, som vår fremste billedhugger innenfor monumentalskulptur. Det er derfor en glede å vise hans arbeider nettopp i Vigeland-museet. Utstillingen blir her et møte mellom to markante skulptører innenfor norsk kunsthistorie.
Haukeland er først og fremst kjent for sine monumentale, abstrakte arbeider i stål plassert i det offentlige rom, blant annet Air (1961-1962) på Blindern, Dynamikk (1964-1966) ved Frognerkilen og Solskulptur (1970) ved Henie Onstad Kunstsenter. Dette er arbeider som befinner seg tilsynelatende langt fra Gustav Vigelands figurative skulpturer i stein og bronse. Utstillingen viser likevel at det er flere paralleller mellom de to. Få, om noen andre, i Norge har jobbet innenfor et så stort format; Vigelands Monolitt er 17 meter høy, mens Haukelands Solskulptur rager 20 meter over bakken. Og få, om noen andre, har fått markere seg så ettertrykkelig i det offentlige rom. Det må ha krevd en enorm kraft og viljestyrke for å utkjempe de kampene som måtte til, egenskaper de begge utvilsomt var i besittelse av.
Dersom man forlater det store og monumentale, finnes det også et annet tangeringspunkt mellom de to. I flere av utstillingens arbeider kommer Haukelands interesse for modellering til uttrykk. I arbeidet med den myke leiren kunne han arbeide raskt, og ideene kunne få et spontant uttrykk. Dette ser vi blant annet i Amerikanere i Paris (1960),Vanskelig person (1960), Atomidol (1960) og ikke minst i hans mange portretter. Haukeland fortsatte å jobbe med portrettene gjennom hele sin kunstneriske karriere, og det er naturlig å tenke seg at dette ga ham et kjærkomment avbrekk fra arbeidet med det harde stålet.
Haukeland er først og fremst kjent for sine monumentale, abstrakte arbeider i stål plassert i det offentlige rom, blant annet Air (1961-1962) på Blindern, Dynamikk (1964-1966) ved Frognerkilen og Solskulptur (1970) ved Henie Onstad Kunstsenter. Dette er arbeider som befinner seg tilsynelatende langt fra Gustav Vigelands figurative skulpturer i stein og bronse. Utstillingen viser likevel at det er flere paralleller mellom de to. Få, om noen andre, i Norge har jobbet innenfor et så stort format; Vigelands Monolitt er 17 meter høy, mens Haukelands Solskulptur rager 20 meter over bakken. Og få, om noen andre, har fått markere seg så ettertrykkelig i det offentlige rom. Det må ha krevd en enorm kraft og viljestyrke for å utkjempe de kampene som måtte til, egenskaper de begge utvilsomt var i besittelse av.
Dersom man forlater det store og monumentale, finnes det også et annet tangeringspunkt mellom de to. I flere av utstillingens arbeider kommer Haukelands interesse for modellering til uttrykk. I arbeidet med den myke leiren kunne han arbeide raskt, og ideene kunne få et spontant uttrykk. Dette ser vi blant annet i Amerikanere i Paris (1960),Vanskelig person (1960), Atomidol (1960) og ikke minst i hans mange portretter. Haukeland fortsatte å jobbe med portrettene gjennom hele sin kunstneriske karriere, og det er naturlig å tenke seg at dette ga ham et kjærkomment avbrekk fra arbeidet med det harde stålet.
